mandag 21. mars 2011

Topptur til Breidarusti.


Sol og finvær trakk oss opp i fjellheimen denne helgen også. Kvamskogen er såpass langt unna at snøen måler to meter, samtidig er det bare en halvtimes biltur hjemmefra. Denne gangen parkerte vi bilen litt forbi Furedalen skisenter på en liten plass som heter Mødalen. Her kunne vi jukse oss opp et lite skitrekk, Mødalstrekket, noen hundre høydemeter for heller å gå i høyden. Virket som dette trekket er kun brukt av turgåere, for det hørte ingen preparerte løyper til. Dette var også supert siden vi hadde glemt den ene pulken hjemme. Fra toppen av trekket var det kjørt fine løyper nesten helt opp til toppen vi skulle nå, Breidarusti.  Etter en tung stigning kom vi til topps der vi gravde en solgrop, spiste og koste oss. Vi lagde snøhule og akte på spadene. Nå ventet bare den lange nedkjøringen ned til bilen. Olav kjørte hele veien selv, mens Elias lærte seg å ploge på langrennski til stor glede for han selv og oss. Dette er en tur vi kommer til å gå flere ganger! Kom oss fort opp i høyden og var fine morsome bakker for barna hjemover. Jeg og Torbjørn fant mange fine topper vi kunne bestige i nærheten uten barn.
Her er bildene:
Breidarusti fra sin beste side!


 Siste kneiken opp til Breidarusti. Olav kjørte hele veien ned selv!
Enda en topp er besteget!

Venter på mat, sultne etter en lang tur!
Der var brillene jeg lette etter!




torsdag 10. mars 2011

Voss på topp 05.03

Voss som bader i sol med nydelig vinterføre. Akkurat denne helgen fikk vi oppleve det store: Elias bablet i bilen på vei opp at han skulle ploge ned fjellet denne dagen; "ikkje sele lengje". Neida,  sa vi og prøvde å lure på han denne selen som er nøkkelen til å få oss litt lenger opp på fjellet enn bare i barnebakken. Oppe på toppen av stolheisen hadde vi ikke noe valg og måtte ta lydig av selen til det besatte barnet, så på hverandre og tenkte: jadda dette går sikkert IKKE bra. Folk snudde seg, tittet ned og spurte hvor gammelt barnet var, mens vi nikket, smilte og svarte toogethalvtår på en måte som skulle forsikre de tilfeldig forbipasserende om at dette var helt normalt. Til og med Olav så spørrende på oss lurte på om vi hadde gått fra vettet da vi sendte det bittelille barnet med smukk, bleie og 67 cm lange slalomski alene nedover den øverste bakken på Voss.  Få sekunder etterpå gnir vi oss alle i øynene og lurer på om det er riktig det vi ser: Elias i brei plog nedover de bratte bakkene, og roper ut " Eg klarte det, eg e flink." Etterpå leker han dinosaur som suser nedover og skal fange oss alle og vi må pent være med på leken.
Og der står vi, to år før vi hadde forventet denne opplevelsen, alle fire nedover bakkene med fjellheimen rundt oss og ski som eneste fremkomstmiddel.
Det ble high five og feiring på alpevis ute på Hanguren med varm suppe, brus og pommes frittes mens solen stekte og alpeturen neste sessong ble litt mer realistisk!








torsdag 3. mars 2011

Bruviknipa 20.02

Det er ikke mange dagene i vintersessongen du har muligheten til å komme deg på Bruviknipa med to små barn i pulk. Denne søndagen var servert på et fat og vi måtte bare gripe sjansen: Skyfri himmel, vindstille, nok snø, fine forhold og glade barn.
Lørdag, på vei hjem fra en mindre vellykket dag i Myrkdalen, fikk vi se Bruviknipa bade i sol fra bilvinduet. Det kriblet i bena etter å komme opp dit og bestemte oss for at vi skulle prøve oss opp neste dag, om forholdene lå til rette.
Det gjorde de, og vi startet den tunge oppstigningen fra Njåstad. Vi lekte fortsatt med ideen om å komme oss til toppen men turte ikke tro vi ville klare det da pulkene var tunge, turen er lang og bratt og jeg egentlig ikke var blitt helt frisk. Men etterhvert sovnet guttene i pulkene, bakkene ble slakere, solen stekte og skiene gled avgårde i nydelig føre. Jo, dette skulle vi klare, vi måtte gripe sjansen. Motivasjonen ble ikke akkurat mindre da vi kunne skimte toppen glittrende der fremme. Vi hadde nok mat og klær til en liten polekspedisjon, så vi ville ikke lide noe nød.
Etter mye fin natur, sjokoladekjeks og svette kom vi til topps. Det var en fantastisk følelse og en enda finere utsikt. Det var kaldt på toppen så vi tok noen bilder, dro av fellene og startet nedkjøringen; telemarksvinger med pulken bak i fin styresnø. Vi møtte på Besten og Besto så vi byttet på å trekke pulkene på hjemoverveien.

Fremme på hytta til Besten og Besto var det fyr i peisen, varme grillpølser, en god sofa og masse lego på hemsen! Fra hytta kjørte ned til bilen i nydelig kveldssol.
EN UFORGLEMMELIG DAG!

De første bratte bakkene er unnagjort




















Framme på hytta etter en lang dag

Nedkjøring i kveldssol.