lørdag 5. februar 2011

Gullbottn- the place to be!

Noe ganger får man sånne små hint og tegn av overnarurlige krefter at man bare skal holde seg hjemme og ikke gå ut på tur akkurat den dagen! I dag var det en slik dag og vi fikk virkelig merke både straffen og belønningen for å trosse disse overnaturlige kreftene. For det første: snøen høljet ned (om det går ann å si det), vi somlet og gjorde alt annet unødvendig inne før vi kom oss ut, sånn fordi det egentlig var litt fristende å holde seg inne. Vi var ute av døra halv ett og ikke halv ti som vi pleier. Turen var dårlig planlagt og vi bestemte oss i siste liten for å reise i lysløypa på Gullbottn, et sted vi aldri hadde vært før. Glemte maten vår og måtte reise innom burikken for å få ny. Så var vi på vei , ca 10 min kjøring etter Osterøybrua, retning Kvamskogen. Elias sang på repete samme strofen hele turen og alle var glade. Ingen hadde noen forventninger til dagen. Olav sovnet i bilen midt på Osterøybrua, noe som ikke var helt etter planen.
Ut av bilen som var varm og god og ut i snøværet og begynne å sette sammen pulker og fylle dem med alt nødvendig og unødvendig stæsj som måtte være med.  Da plutselig sa det "klikk" og bilen vår ble låst. Og utenfor bilen stod mamman og pappan og ropte febrilsk på 2 åringen som hadde kommet seg ut av setet og satt i førersetet og trykket på låseknapper med nøkkelen inni bilen. Den andre gutten sov fremdeles like tungt. URUTINERT!! "Trykk på den knappen til venstre for den røde og over giret"  ble det ropt til den lille som verken kan farger, vet hva et gir er eller vet forskjellen på høyre og venstre. Vi måtte smile og nikke til tilfeldig forbipassernde som ble stående og glo, og vi måtte virke rolige som om situasjonen var helt under kontroll, dette går fint! Vi måtte fort gi opp håpet om at Elias ville klare å trykke på den ene rette sentrallåsknappen, så neste alternativ var å få han til å vekke storebroren så han kunne fikse opp i problemet. "Vekk Olav" måtte vi rope inn i bilen: men Olav våknet ikke. Etter at Elias hadde kløpet han i nesen sånn ca sju ganger våknet Olav som skulle redde oss alle ut av dette pinlige. Men han kom seg ikke lenger enn at han ikke fikk av bilbeltet sitt og vi var like langt. Tilslutt klarte han å vri seg ut av det og trykke på sentrallåsen og dagen var reddet! To gutter kom seg helskinnet ut av bilen og plassert i hver sin pulk som hadde snødd ned i mellomtiden. Så bar det innover i det hvite lanskapet. De to første hundre meterene var  livet en lek med fin gli på skiene, men så ble snøen stadig kaldere og kladdene under skiene stadig høyere. Tilslutt måtte vi bare gi opp å sparke av oss all isen og snøen under skiene og trasket på stylter både oppover og nedover. Olav med smørefrie ski suste irriterene lett forbi.
Men tross alt ble det en fin tur likevel. Denne lysløypa var super for både barn og voksne.  Vi fant tilogmed en koselig oppvarmet varmestue vi kunne gå inn i å spise maten vår. Elias lærte seg å reise seg selv opp etter et fall og stod ned sin første skikkleige bakke på langrennski uten å falle bak på rumpa! Olav hadde lært seg å ploge på slalomskiene i jula og overførte dette lett til langennskiene. Det var masse broer vi kunne gå over og kaste snøballer på trollet der nede i elva. Runden var akkurat passelig lang ( 5km) i naturskjønne omgivelser . Her må vi reise oftere. Snøsikkert og kort vei, bare litt mer flaks neste gang så blir det bra!
Her med fin gli...enn så lenge... lykken skal ikke vare evig!

Olav spenner skine på...


Her i fin stil....

.... og far i ikke fullt så fin stil.




en koselig liten stue å varme seg i

gutta på tur

ja dette går unna!